– God musikk tar tak i meg, som en fysisk opplevelse, sier festivalkomponist Mark Simpson (32 år). Han får frysninger. Nakkehårene reiser seg. Deler av hjernen står i flammer. Han kan stoppe å puste. – Musikk må ha en emosjonell dybde og råskap. Jeg hater overflatisk musikk, sier han.

– Hva er det med musikk som gjør at den kan «ta» oss?

– Musikkens kraft er selvfølgelig avhengig av flere faktorer. Viktigst er komponistens kunstneriske visjon og tekniske evne til å skrive noe som kan berøre deg både følelsesmessig og intellektuelt, kombinert med utøvende kunstneres evne til å gi liv til musikken, til rett tid og på rett sted, mener Mark.

– Når alle disse tingene klaffer, skapes det som utvilsomt er et av de kraftigste virkemidlene for menneskelig uttrykk som vi kjenner. En samlet kraft av energi og lyd fra en gruppe mennesker kommuniseres til publikum, og preger dem. Ofte tar vi dette åndelige elementet litt for gitt, tror jeg. Men den beste musikken glemmer aldri denne grunnleggende faktoren.

Mark Simpson ble født i Liverpool i 1988. Han suste inn på den britiske og internasjonale musikkscenen med et smell, da han som 18-årig klarinettist og komponist i 2006 vant både BBC Young Musician og BBC Young Composer-konkurransene. Det har ingen andre gjort, verken før eller etter ham. Og resten er historie, som det heter. (Sjekk gjerne hans biografi her: https://marksimpsonmusic.com  Han er også på Facebook og Twitter)

Mark sjonglerer fortsatt begge karrierene. Når han skriver musikk er han ekstremt fokusert på det, og timene er dyrebare.  I de periodene rører han ikke klarinetten. Men hver gang han finner den fram, funker det fortsatt. Det er viktig for Mark, for han er av hjertet en utøvende musiker. Klarinetten blir forresten også med til Trondheim.

– Hva gjør klarinetten til ditt favorittinstrument?

– Den er ikke det!, bekjenner Mark; jeg liker mye bedre å spille piano eller et strykeinstrument. Men på skolen fikk jeg valget mellom å spille klarinett eller fløyte, og valgte klarinett. Det var det! Klarinetten falt meg veldig naturlig. Jeg mestret den veldig raskt, og trengte egentlig aldri øve, for jeg likte å spille hele tiden. Klarinetten har unektelig «vokale kvaliteter». Den kan synge vakkert, og har en ekstraordinær allsidighet.

– Visste du noe om Trondheim Kammermusikkfestival før de spurte om du ville være festivalkomponist i 2020?

– Selvfølgelig! Det er jo en av Europas mest betydningsfulle festivaler for presentasjon av levende komponisters arbeid.  Listen med tidligere festivalkomponister, inneholder mange av navnene som jeg vokste opp med, og hørte på musikken av. Det er en enorm ære å bli inkludert i det selskapet.

– 10 verk av deg vil bli fremført i Trondheim. Er du som komponist veldig "beskyttende", eller innrømmer du utøvere en viss personlig frihet i tolkningen? 

– Jeg elsker det når utøvere tar eierskap! Musikken min har en iboende «spillbarhet», men den krever et visst nivå av følelsesmessig forpliktelse og engasjement. Det er en håndfull utøvere som har spilt musikken min mye, og som virkelig ‘får det til’.

– Du er sitert på at du synes det er «overveldende vanskelig» å skrive musikk, og beskriver det nærmest som en slåsskamp?

–Å komponere et verk er en lang og direkte smertefull prosess, innrømmer Mark; en prosess med mye tvil og mørke. Jeg søker konstant etter musikk med dybde og mening. Noen ganger tillater jeg meg å ramle ned i visse filosofiske «kaninhull» som det viser seg vanskelig å komme ut av. Det kan virke bedøvende og lammende på komponeringen, forteller han.

Mark må ha nesten hele verket/stykket klart i hodet, se og høre det for seg, før han kan begynne å skrive en note. Han prøver å finne en filosofisk og emosjonell ramme å sette notene inn i.

 – Å gi musikken form og struktur er en lang prosess, fylt med kvaler og tvil om det er bra nok. Selvtillit er et kjempeviktig element. Selv når jeg tviler på meg selv, må jeg stole på at det blir bra til slutt. Men det kan være vanskelig å huske, når jeg er innhyllet i tvil på meg selv, sier han.

– Det har ført meg inn i forferdelige depresjoner, og problem med å levere. Men hva kan jeg gjøre? I mine beste stykker får jeg følelsen av at en intellektuell og emosjonell kraft er hørbar og til stede, sier han. Det «rettferdiggjør» smerten og mørket underveis.

– Hvorfor komponerer du? Er det et budskap i musikken din?

– Nei, det er ikke et overordnet tema eller budskap i det jeg skriver. Noen verk kan ha spesifikke inspirasjonspunkter (opera og oratorium) og bruker en tekst som har en eksplisitt melding. Men min abstrakte musikk, kommer rent og rett fra min musikalske fantasi, forteller Mark.

–Det er en kombinasjon av flere ting, forklarer han. Oppdragsbeskrivelsen (hvis det er en), personen jeg skriver for, hendelsen. Med det som utgangspunkt, begynner det å dannes sansebilder i tankene mine. Jeg kan se og føle musikken, og prøve å overføre det til noter og partitur.

– Du har skrevet musikk i alle formater; fra solo instrumentalverk, kammermusikk, orkesterverk til oratorium og fullskala opera. Noen av disse som ligger ditt hjerte nærmere enn andre?

– Både oratoriet og operaen min ble skrevet i samarbeid med forfatteren Melanie Challenger. Det var veldig fruktbare og spennende prosjekter; skrevet for store musikalske og sceniske ressurser. At så mange mennesker går sammen om å realisere min kunstneriske visjon, gjør meg utrolig ydmyk. Jeg vokste opp med å spille i orkester; den opplevelsen og erfaringen er inngravert i meg. Som klarinettist jobber jeg først og fremst som kammermusiker, så jeg liker å skrive for de mindre formatene også.

– For folk som ikke er kjent med musikken din; hva er den beste tilnærmingen? Trenger man en spesiell «nøkkel» for å forstå og oppleve den?

– Ta musikken som den er. Ikke kom med forhåndsoppfatninger. Men jeg kan si såpass at faktorer som ekspressivitet, emosjonell intensitet og spillbarhet, er veldig viktige i musikken min.

– Hvis du ikke var komponist og musiker, hvilken annen kunstform ville du valgt for å uttrykke deg?

– Jeg studerte kunst da jeg gikk på skolen og hadde anlegg for det. Trolig ville jeg fortsatt med det. Kanskje i Tyskland, for jeg lærte også tysk, og elsket det. Som komponist henter jeg mest inspirasjon fra litteratur, poesi og filosofi.

–  Det er allerede skrevet en enorm mengde (fantastisk) musikk gjennom tidene. Hvorfor er det viktig (og relevant) at ny samtidsmusikk er komponert?

Vi trenger musikk på et kunstnerisk nivå, og vi trenger musikk for å fylle tomheten i den kapitalistiske maskinen. Den klassiske musikkindustrien, som andre aspekter av menneskets eksistens, er ikke fri fra kapitalismens lenker. Musikk eksisterer selvfølgelig ikke i et vakuum, men vi må være på rett side av streken, sier Mark Simpson.

Intervju ved Ole-Einar Andersen.

Foto: Bo Lutoslawski