– Jeg tror bøkene mine, og til en viss grad jeg selv, blir til i møte med annen kunst, sier forfatteren Linn Ullmann som neste uke står på programmet til Trondheim Kammermusikkfestival. Selv skulle hun gjerne vært koreograf, om hun skulle jobbet innenfor et annet kunstuttrykk enn litteratur.

Som jentunge ble Linn Ullmann hodestups forelsket i Mozarts fuglefanger Papageno og hans fuglefangervise; mens Pepperkakebakesangen i Hakkebakkeskogen gjør henne uvel den dag i dag, forteller hun i dette intervjuet med Trondheim Kammermusikkfestival.

Ullmann er årets forfattergjest på kammermusikkfestivalen. Lørdag 1. Oktober skal hun på Dokkhuset lese fra sin siste roman, og samtale om sitt forhold til musikk - både personlig og som forfatter. Det ser hun fram til. – Ja, jeg gleder meg veldig. Dette blir en ny og for meg spennende måte å snakke om bøker og skriving på, sier Ullmann.

– Har du noe favorittmusikk/artist i dag?

– Akkurat nå hører jeg mye på Arvo Pärt, men også på Lou Reed, for eksempel sangen “Teach The Gifted Children” som jeg liker så godt, men vet ikke helt hvorfor. Jeg hører masse på Emmylou Harris og i går hørte jeg på Van Morrisons “Hymns to Silence” hele dagen - det var en god venn som sendte meg den - og så liker jeg veldig godt Leonard Cohen og Bob Dylan. Den lange sangen “Brownsville Girl” minner meg om en lang tur jeg gikk med mannen min i fjor sommer - jeg har hatt så lyst til å skrive om den turen, men tror ikke jeg får det til. Jeg hører en del på gospel og folkemusikk og litt på salmer, og på Susanne Sundfør, som har en fantastisk stemme. Spør du meg i morgen, er listen kanskje helt annerledes.

Heftig øyeblikk
– Jeg kjenner fortsatt hjertet slå når jeg hører de første taktene av Papagenos fulglefangervise i Mozarts Tryllefløyten, forteller Ullmann. Den sangen er det første musikkstykket som hun kan huske virkelig gjorde inntrykk på henne, og det skjedde da hun besøkte faren (Ingmar Bergman) under opptakene til hans internasjonalt applauderte filmatisering av Tryllefløyten i 1975.

– Jeg kan fortsatt se for meg alle menneskene, kulissene, kostymene, jeg var kanskje åtte eller ni år, og jeg husker at et øyeblikk var helt stille og at faren min ropte “tystnad, tagning… varsågod” – og samme øyeblikk han ropte varsågod, så ble alt satt i bevegelse; orkesteret begynte å spille, den grønnkledde mannen som jeg visste het Papageno begynte å synge. Det var det heftigste jeg hadde vært med på i hele mitt liv, og jeg ble også helt forelsket i Papageno, forteller Ullmann - ivrig og engasjert ved minnet. (Den svenske barytonen, Håkan Hagegård, spilte og sang rollen som Papageno, red anm)

– Før det, må jeg vel si at Thorbjørn Egner gjorde inntrykk; særlig pepperkakebakevisa til bakermester Harepus, først og fremst fordi jeg, i likhet med bakergutten prøvde å bake pepperkaker ved hjelp av sangen – som jeg hørte på om og om igjen - og det gikk skikkelig galt. Moren min kom hjem til et fullstendig rasert kjøkken, med kakedeigklatter over alt og oppover veggene. Jeg lærte tidlig at man ikke skal måle kunst opp mot dens såkalte nytteverdi. Jeg blir fortsatt uvel av å høre Pepperkakebakevisa, smiler Ullmann.

– Hvor viktige er andre kunstuttrykk for deg , som forfatter og menneske?

– For meg er det avgjørende å ta inn alt jeg kan av forskjellige uttrykk, jeg kan ikke tenke meg et liv uten kunst – andre menneskers skapende arbeid - det er en slags metode for meg å lete etter boka mi overalt mens jeg skriver den – i andre bøker, selvfølgelig, men også i film, bilder, musikk, arkitektur, gode tv-serier, dans. Jeg tror bøkene mine, og til en viss grad jeg selv, blir til i møte med annen kunst.

– Hva kan litteraturen gi oss – som musikk, dans, film, billedkunst, arkitektur ikke kan?

– Jeg tror ikke jeg tenker på den måten, sier Ullmann. All kunst handler om å forme noe, tenker hun; om komposisjon, om forskjellige måter å se verden på, måter å forholde seg til den på, skildre den, rive den fra hverandre og sette den sammen igjen på nye måter.

– Dersom du ikke var forfatter, men skulle jobbe med og gjennom et annet kunstuttrykk, hva tror du at det skulle vært?

– Hadde jeg hatt talent, skulle jeg enten ha vært musiker - luttspiller, kanskje - eller sanger, eller danser. Men dersom jeg hadde blitt danser, hadde jeg sannsynligvis vært ferdig nå, på grunn av alder; kanskje koreograf. Ja, jeg skulle gjerne blitt koreograf. Merce Cunningham – som forøvrig levde og jobbet med komponisten John Cage – var sammen med danserne sine til han døde i nittiårsalderen. Jeg var veldig opptatt av både Cunningham og Cage, og hvordan de påvirket hverandre, under skrivingen av De urolige.

Lykkelig opprevet av gospellåt
– Hvordan bruker du musikk i din skriveprosess?

– Å skrive, handler om oppmerksomhet. Å se. Lytte. Prøve å forstå. Jeg bruker musikken intuitivt. For eksempel visste jeg veldig tidlig at De urolige skulle skrives som en slags New Orleans Funeral March – et feirende døds- og drømmespill der liv, død og teater sidestilles, forteller Ullmann.

– Jeg hører en del på gospel og hvis jeg satt fast i skrivingen med De urolige gikk jeg kanskje inn på youtube og så klippet fra Newport jazz festival 1970 der Mahalia Jacksons hyller sin venn Louis Armstrong med "Just a Closer Walk with Thee". Altså, jeg blir like lykkelig opprevet hver gang jeg ser det klippet.

– Den østerrikske arkitekten og kunstneren Friedensreich Hundertwasser mente at (i alle fall for ham) var det å male en religiøs aktivitet. Er det et utsagn du kan relatere til, i forhold til det å skrive?

– Nei, jeg tror ikke jeg ville si det på den måten... Jeg vil heller bruke uttrykk som tilstedeværelse og oppmerksomhet.

– Har du hatt noe som kan kalles religiøse/åndelige opplevelser knyttet til kunst?

– Muligens da jeg ble hekta på Sopranos, ler Ullmann, – men altså, store, ladede ord kan lett slå ihjel store og små erfaringer, advarer hun. Emily Dickinson visste noe om akkurat dette: “Sweet Skepticism of the Heart - That knows - and does not know“. – Det er selvsagt slik at mange kunstverk, ikke minst den klassiske musikken, er skapt i et religiøst rom, ut fra religiøse erkjennelser. Men å si “Å jeg hadde en religiøs opplevelse da jeg så den eller den filmen, eller hørte den eller den innspillingen”…nei, det er ikke sånn jeg uttrykker meg. Men på programmet mitt under kammerfestivalen står jo både Bach og gospel,. så det sier vel sitt.

Gråter alt for mye
– Gråter du noen gang av å høre musikk?

– Hele tiden, jeg gråter alt for mye, og kan bli sentimental på måter som gjør at de som lever sammen med meg blir utrolig flaue. Jeg blir også flau, for eksempel gråter jeg hver gang det er jule- og sommeravslutning på skolen til den yngste datteren min og alle barna synger. Det er jo bare pinlig.

– Men det er ikke samstemthet mellom musikken jeg liker aller best og musikken som eventuelt får meg til å gråte, forklarer Ullmann. Det er ikke sånn at jeg gråter når jeg hører stor musikk, eller musikk som trøster eller åpner for en eller annen form for erfaring eller erkjennelse. Jeg fikk nettopp Bachs Die Kunst der Fuge med Keller Quartet. Min venn som ga den til meg, beskrev den som en rasjonell innspilling, i motsetning til de mer følelsesladede innspillingen han hørte på da han var yngre. Det var fint sagt.

Dødt uten en stemme
Alle bøkene hennes har et "lydspor", forklarer Ullmann; en artist, en komponist. Og når hun sier lydspor så er det ikke fordi hun skriver så veldig mye om akkurat den musikken, men at hun hører på den igjen og igjen og igjen for å prøve å forstå hva som skjer, hvorfor den berører henne.

– Og det er vel stemmen, da, eller klangen, eller toneleiet, for skriving handler jo nettopp om å finne en stemme, en klang et toneleie. Du kan ha en veldig god historie, verdens beste plot, men uten stemme er det som litteratur å betrakte helt dødt, fastslår Ullmann.

– Mens jeg skrev Det Dyrebare, f.eks, hørte jeg på Emmylou Harris og Purcell. Da jeg skrev De Urolige hørte jeg veldig mye på Bachs seks cellosuiter, jeg ville jo bygge opp boka som seks danser, eller seks satser, på samme måte som suitene er bygget opp av seks danser – Prélude, Allemande, Courante, Sarabande, Galanterie eller Gavotte og Gigue – som hver og en har sin rytme, sitt lys, sin takt osv.

Jeg er utrolig nysgjerrig på hvordan andre kunstnere gjør det, hvordan de får det til. Når jeg f.eks leser en novelle av Alice Munro, blir jeg jo helt besatt av å skjønne hvordan hun kom seg fra der til dit? Det er så bra, og hvordan får hun det til? Først og fremst handler det om presisjon. Lydhørhet. Musikalitet. Men også om form. Hvordan er det hele satt sammen. Alt kommer an på hvor du står og hva du ser når du står akkurat der. Hvis du står et annet sted, så ser du noe annet. Det er dette som interesserer meg, sier Ullmann.

Ikke som brokkoli
– Du har to barn. Hva har du/dere som foreldre aktivt gjort for å gi dem en kulturell ballast og interesse?

– Sønnen min, Halfdan, er filmskaper. Han har sin helt egen stemme, et eget blikk. Jeg er bare så utrolig imponert over f.eks bachelorfilmen hans “Fuglehjerter” som blant annet ble nominert til Amanda og vant Gullstolen for beste kortfilm i Grimstad. Datteren min, Hanna, er skolejente, og leser, skriver, danser og følger med på amerikanske youtubere (for eksempel Miranda Sings a.k.a Colleen Ballinger) som tenker nytt og ungt rundt form, kunst, formidling og medier. Det er ofte jeg som lærer av dem. Men selvsagt: barna har hatt en nesten ubegrenset tilgang på bøker, film, bilder opp gjennom årene, uten at jeg har prøvd å gjøre det til en plikt, til noe “fint”, eller “sunt” og derfor litt kjedelig, som brokkoli, noe du må spise, liksom. Det jeg kan si om barna mine er at de er helt og holdent seg selv – men egentlig vil jeg ikke si så mye om dem, de kan beskrive seg selv.

– Har du ennå til gode å fange din første Pokemon på mobilen?

– Ja, selv er jeg helt uinteressert, men jeg vet for eksempel at det i Oslo er flere gode pokemoner på Aker Brygge enn i Frognerparken. Og dessuten: Glem mobilen! Nå er det jo faktisk Pokemonkort som gjelder!

Linn Ullmann er intervjuet av
Ole-Einar Andersen / Trondheim Kammermusikkfestival