Trondheim kammermusikkfestival 19.-26. september 2021

Korona-info Kjøp billetter Program Artister Partnere
English

En gatemusikant vender tilbake

Publisert: 13.08.2021

Årets festivalkomponist Caroline Shaw visste ikke så mye om Trondheim Kammermusikkfestival før hun fikk spørsmål om å bli det. Men, som 19-årig musikkstudent reiste hun rundt i Skandinavia for å studere felespill, og da opptrådte hun som gatemusikant(!) i Trondheim i noen dager! Hun har alltid lengtet tilbake, og nå gleder hun seg til å oppleve byen igjen, og møte festivalmusikerne og publikum. Vi har tidligere presentert et «omtale-portrett» av Caroline, basert på ulike kilder, i årets festivalmagasin. Nå har festivalens gode venn Ole-Einar Andersen også intervjuet henne direkte, og det intervjuet kan du lese her.



Caroline, hva er musikkens kraft? Hva er det med musikk som har denne evnen til å virkelig gripe oss?

– Hvis jeg visste svaret på det spørsmålet, trengte jeg ikke å skrive musikk. Jeg skriver fordi jeg søker akkurat den følelsen. 

Du skriver, og framfører, musikk over et bredt spekter og i mange formater. Finnes det et «kjerneuttrykk» i Shaws musikk?

– Ha! Jeg er ikke sikker på at jeg egentlig kan svare. Det jeg vet, er at jeg elsker harmoni, og jeg starter ofte med akkordprogresjoner som berører meg på en bestemt måte. Jeg elsker også mye eldre musikk, spesielt vokalmusikk fra 1500- og 1600 -tallet, samt mye samtidsmusikk. Jeg liker å bevege meg mellom disse verdenene. Og noen ganger finner jeg meg selv i å bygge en verden av kompleksitet som et redskap for å nå det endelige målet - noe enkelt og direkte.

Det er allerede skrevet en enorm mengde fantastisk gjennom tidene. Hvorfor er det viktig å stadig komponere nye verk?

– Jeg kan ikke snakke for alle, men jeg vet at jeg begynte å skrive ny musikk fordi jeg elsket så mye gammel musikk. Jeg ville prøve å lage noe ut av det;  ta akkorder og lyder i nye retninger. Jeg opplever at jeg skriver ut fra et sted for kjærlighet. Og jeg tror musikk snakker til oss på forskjellige måter, i dag og for mange år siden. Det beveger meg, og det løfter meg.

Hvorfor komponerer du? Er det et "budskap" i musikken din? Og hvor henter du inspirasjon?

– Jeg tror at jeg lager musikk fordi jeg prøver å høre noe som aldri har blitt hørt før, men som alltid har eksistert. Det er der. Flytende og klart, hvis vi bare tar hensyn og gir det tid. Hvis det er et budskap, er det bare en påminnelse om at livet er kort, og vi er bare her en kort stund. Og i løpet av den tiden tar vi vare på hverandre. Noen gang er det rotete og komplisert og mørkt og lyst og vilt, men vi tar vare på hverandre. Hva er lyden av det? Den lyden prøver jeg å lage så ofte som mulig.

Jeg har inntrykk av at du bevisst unngår å bli «branded», satt merkelapp på, eller bli for tett identifisert med en spesiell type musikk. Hvis jeg har rett, hvorfor er det viktig for deg, og er du komfortabel med å bli kalt en «klassisk» komponist?

– Jeg tror at vi alltid prøver å finne ord for å beskrive ting rundt oss, og "klassisk musikk" er et av de begrepene som stadig dukker opp. Musikk slipper ofte unna språk, og jeg liker å leve i det mellomrommet mellom ting. Jeg liker å jobbe med mange forskjellige typer musikere, og har derfor ikke en tendens til å operere i en bestemt sjanger. Men jeg vokste absolutt opp med å spille mye eldre klassisk musikk (fra før 1900 -tallet), så det er en stor del av bakgrunnen min.

Jeg er nysgjerrig på prosessen og måten du skriver musikk på. For noen er det lett å skrive musikk. Andre beskriver det som en smertefull kamp. Hvordan er det for deg? "Hører" du hele stykket før du begynner å skrive? Skriver du på papir eller datamaskin?

– Jeg starter vanligvis med et vagt visuelt konsept, eller en tekstur, og så går jeg til tastaturet for å utforske harmonier og akkorder. Det føles som en samtale. Jeg spiller inn mange improvisasjoner, og så begynner jeg å konstruere mer bevisste strukturer ut av de improviserte ideene. Komposisjonshandlingen er en kombinasjon av improvisasjon og prosjektering, og det er best når de skjer samtidig. Jeg jobber veldig fort, og jeg kaster mye mens jeg bygger. Det er viktig å se på ting som er zoomet inn og zoomet ut, og å skifte perspektiv hele tiden.

Å vinne Pulitzer-prisen så tidlig i karrieren, og i så ung alder, har det bare vært en "velsignelse", eller har det også en "forbannelsesside"? Forandret det deg på noen måte; som person og/eller komponist?

– Det var en overraskelse for meg og mange, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre bortsett fra å beholde fatningen, konsentrere meg, beholde begge beina på bakken og fortsette å jobbe hardt. Jeg er veldig takknemlig for mulighetene som har kommet, og jeg prøver å ikke ta noe for gitt. 

Du begynte å spille fiolin i en veldig ung alder. Hva fikk deg til å gå fra "bare" å være utøver (fiolin) til komponist? Hva er det første musikkstykket du komponerte?

– Jeg tror det første stykket jeg noensinne "fant på" var noe på pianoet, eller sannsynligvis en liten sang. Det første stykket jeg komponerte på papir, var en strykekvartett. Deretter et stykke for bratsj og piano.

Så vidt jeg kan se, er ditt første offisielt registrerte verk "Cantico delle creature" fra 2007. Er det starten på din profesjonelle karriere som komponist?

– Det var det første stykket (etter mitt lille bratsj/pianostykke da jeg var 14) som jeg virkelig fullførte. Det var for utdannelsen min på Yale, og jeg spilte den med to venner. Jeg vet ikke om det var veldig profesjonelt, men det var absolutt en god opplevelse!

Hvem er dine favorittkomponister gjennom musikkhistorien? Og hvilken musikk finner vi på spillelista di?

– Så mange. Jeg kommer alltid tilbake til Bach, selv i de verste stemningene. Jeg har nylig startet dagene i hagen og lyttet til enten Brandenburgkonsertene eller Matteuspasjonen. Tidligere hørte jeg mye på Mozart, men nå tror jeg det er over et år siden sist. Jeg elsker Monteverdis madrigaler, og Dufay og Josquin og Byrd og Tallis. I går lyttet jeg til Bartoks 2. fiolinkonsert og En Vogue (en vokal Rythm&Blues -trio fra 90 -tallet). Når det gjelder samtidsmusikere, liker jeg FKA Twigs, Tune-Yards, Fiona Apple, Moses Sumney, Christine and the Queens, Rosalía og mange flere. Mesteparten av tiden foretrekker jeg imidlertid stillhet. Det er så mye mer plass til å forestille seg ting, og drømme, i stillhet.

Hvis du ikke var komponist og musiker, hvilken annen kunstform ville du valgt å uttrykke deg selv? Hvilke andre kunstformer er viktige for deg som komponist? Henter du inspirasjon fra dem?

– Jeg pleide å male og tegne, men tror at musikk erstattet det for meg. Jeg vil gjerne være filmskaper, men det er veldig komplisert og dyrt! Jeg beundrer forfattere (spesielt romanforfattere), men selv er jeg treg med ord og er glad for å bare å kunne sette pris på dem. Jeg ville nok elske å være koreograf eller noe annet skapende ved teateret; noe som balanserer former og linjer og følelser og fortellinger, på en unik måte.

Vi lever i merkelige, og for noen, fremdeles veldig ubehagelige og farlige tider. I USA har dere i tillegg tikl Covid19 også hatt striden rundt Trump, BLM og stormingen av Capitol. Har det gjort noe med deg?

– Det har absolutt vært en veldig omtumlet tid for oss her, og jeg tror det er viktig for alle artister å være til stede i alle samtalene som skjer rundt oss; lytte og reflektere på mange forskjellige måter. Jeg tror jeg vil få et bedre perspektiv på denne perioden når det har gått litt lengre tid, og jeg kan se tilbake på disse årene. Men jeg vet at jeg har forandret meg, og fortsatt forandrer meg, og det ønsker jeg velkommen. 

Mange, inkludert meg, gleder seg veldig til framføringen av “Partita” i Trondheim. Hva er det med den menneskelige stemmen som fascinerer deg?

– Takk, og jeg gleder meg til å jobbe med og høre Trondheim Voices! Jeg vokste opp med å synge i kirken som barn, men jeg var veldig sjenert og sang aldri solo. Jeg liker å synge med mennesker og støtte stemmene rundt meg. Å synge med ensemblet Roomful of Teeth har hjulpet meg til å vokse mye som musiker. 

Jeg kan ta feil, men jeg tror du pauset “Partita” en stund på grunn av en negativ respons angående bruk av strupe -sangteknikk?

– Ja, Partita er ikke framført siden oktober 2019, og jeg gjør noen endringer i hvordan deler av stykket blir fremført i Trondheim. 

Hvor knyttet er du til musikken din, når det gjelder kunstnerisk frihet for utøvere? Er du strengt "beskyttende", eller gir du slipp?

– Jeg sier alltid: mennesker er viktigere enn musikk. Ikke noe gleder meg mer enn å høre artister gjøre min musikk til sin egen, og jeg har alltid som mål å skape et rom i musikken min der utøvere, og lyttere, kan være seg selv. 

Wow, jeg vet at dette ble mye å spørre om og svare på, men...

– Tusen takk, og vi sees i Trondheim!

Caroline Shaw ble intervjuet av Ole-Einar Andersen

Foto 1: Kait Moreno
Foto 2: Dayna Szyndrowski